Super blåmandag i Hardanger!
5.juni 2000

Tekst og foto: Geir Dyvik

Mandag 5. Juni 2000 så ikke spesielt bra ut. Morgenen viste cirrus og redusert solinnstråling, men Ivar var tidlig på tråden og ville ha meg med til Heng ved Kinsarvik. Jeg var skeptisk. I tolvtiden var cirrusen vekk, himmelen var helblå og saken var avgjort. I totiden var vi på Lofthus hos far og sønn Helleland, og etter litt mat og småprat satt vi på hengeren bak Norges eldste Gråtass traktor oppover skogsbilveien til Heng.

I firetiden var vi på start. Det var fremdeles blått, men nå med noen små cumulus vestover mot Voss. Vanskelig å si, men skydottene så ut til å ligge veldig høyt! Eller var de bare veldig små? Harald og Haldor skulle ut først, men Harald bomstarta. Jeg ble utålmodig. Kledd i tre lag fleece og vindtøy ytterst i steikende sol ble det for hett å vente lenger, så jeg heiv meg i lufta for å få nedkjøling.

Det løfta umiddelbart og jeg la meg over start for å vente på de andre mens det gikk jevnt oppover. Fra 1500 meter kunne jeg se dem starte etter tur; først Harald og Haldor med to gule skjermer, og Ivar til sist. Ivar sin vario lå igjen hjemme, noe som gjorde at humøret var ganske labert denne dagen. Derfor skulle han kun fly lokalt ved Lofthus  i dag.

Junior-Helleland gikk rett i ei boble til høyre for start, og ikke lenge etter var han i 2000 meter på sin første termikktur. Snakk om debut! Om det var kaldt på fingrene i tynne strikkehansker? Han var blitt advart! Senior kom etter, og ikke lenge etter kunne jeg se to gule skjermer i 2000 meter over Lofthus.

Jeg stikker

For meg var det på tide å dra sørover!Jeg fikk som vanlig god høyde nord for Lofthus og passerte 2000 meter i jevnt stig mellom 3 og 4 m/s. Dette er et utrolig bra termikksted. Men det fortsatte oppover, og for hver gang høydemåleren la på 100 meter måtte jeg juble litt. Persen på 2200 fra Voss ble passert, og først på litt over 2500 meter var det stopp. Da var utsikten ubeskrivelig! Kikket over Folgefonna og kunne se Hardangerfjorden og havet i vest. Jeg knipset en serie bilder mens jeg krysset over Lofthus og videre mot Børve.

Det ble en lang sklitur med bare litt småkvittring i varioen før jeg nådde Sekse. Herkondenserte det noen små cumuluser. Jeg prøvde å holde meg under den lille skydotten og passerte 2500 meter igjen, 2600meter ble passert, og da jeg gav meg på utrolige 2714 meter var det fremdeles noen meter igjen til skya. Men da kunne jeg også se hvor turbulent det var i skya, så jeg takket for meg. Kaldt var det også, med isbiter på saftflaska, men utsikten var ubeskrivelig. Tenk å ligge 1000 meter over Folgefonna og kikke ned på denne store iskappen! Ivar kalte nå på radioen og ville være med på tur allikevel. Jeg informerte om hvor det slapp, og ikke lenge etter var han like ved. Selv uten vario skrudde han som en ørn.

Tyssedalsbobla

Vi stakk videre sørover med Ivar på en kurs litt lenger inne på fjellet. Ved Espe gikk vi i ei ny, bra boble som med stig mellom 3 og 4 m/s gav oss 1000 meter høydegevinst til 2500meter igjen. Fortsatte mot Isberg før Tyssedal hvor Ivar fant ei svak boble som driftet innover over hyttene på Mågeli. Den gav ikke så mange høydemeter. Ivar var utålmodig og dro videre over Tyssedal hvor han traff ei kule som steig med 6 og 7 m/s. Jeg ga gass for å bli med, og ikke lenge etter var vi i 2500meter med ekspressfart. Vi hadde nå flydd i 1 time og 40 minutter. Videre sørover stakk Ivar på ny langt inn på fjellet over snøen, mens jeg holdt meg over fjellkanten på grensa mellom snø og fjell. Det var ekstra herlig å kruse høyt over de ekle, skarpe kløftene og høyspentlinja over bosstippen sør for Tyssedal. I dette ville fjellpartiet er det nemlig lite hyggelig å komme lavt.

Synk før Odda

Ivar lå høyt og så ut til å finne bra løft inne på fjellet. Jeg fikk noen småbobler før Freimstølen øst for Odda og passerte stølen i god høyde. Men så ble det synk! Synk og atter synk. Høydemeterene raste ut med 4 m/s, og snart kunne jeg se bort på Rossnos-varden. Jeg fortsatte likevel, og fikk den forklaringen på synket jeg håpte på. Det var den høye og stupbratte Rossnos-veggen som sugde luft som gikk til vers. Synket stoppet plutselig og snudde til et stig som bare økte og økte ettersom jeg nærmet meg veggen, og med 4-5 m/s i stig la jeg meg i harde 360. 1200 meter høydemeter rant inn på et blunk, og på nytt toppet vi ut på 2500 meter. Plutselig dukket Olav Kant opp på radioen. Han sto på Odda Stadion og pakket skjerm og hadde sett oss i lufta. Fra nå av hadde vi følgebil sørover!

Problemer i Hildalsdalen

Det ble en lang sklitur videre sørover fra Rossnos over Sjusetedalen uten liv i varioen. I Hildalsdalen stakk jeg inn i dalbotn til ei lovende, bar, vestvent fjellside. Ivar lå lavt lenger ute og rapporterte om problemer. Det virket som om det var kaldras langs fjellsida mi, for der var det bare turbulens og synk. Jeg måtte slippe meg lavt utover dalen over et område med tett skog. Dette likte jeg dårlig, for høyden var knappe 1000 meter. På kanten mot Låtevatnet rapporterte Ivar endelig om løft og skrudde seg raskt opp igjen. Jeg brukte mye tid her i svakt løft, men til slutt løsnet det så jeg kunne puste ut og nyte utsikten fra 2500 meter igjen for sjette gang i dag. Kikket nå ned på Skarsmo og Espelandsmarka og Åkrafjorden i det fjerne. Knipset et bilde vestover. Deretter bar kursen over Låtevatnet mot starten på Løyning som er bankers på ettermiddagen. Og ganske riktig,- her løftet det fint. Fikk besøk av en fjellvåk som jeg skrudde med noen runder før den stakk og forsvant, og igjen toppet vi ut på 2500 meter.

Inn i Seljestadjuvet

På den lange sklituren over Løyningsvatnet mot Korlevoll fikk jeg tid til å nyte utsikten mot vest, hvor jeg kunne se Saudafjorden og halve Sunnhordaland. Utrolig utsikt! Jeg ankom Korlevoll i god høyde, men fikk ikke noe løft over fjellryggen. Merkelig! Hva skulle jeg gjøre? Prøve å ligge og vente her, eller skli videre mot tunellen, for jeg trengte ei boble til om jeg skulle komme over Røldalsfjellet. Ivar var lavt foran den første tunnellen, men fant ei svak boble som driftet vestover. Så jeg fulgte på og håpte på det samme,- uten hell. Nå var Ivar på veg inn i det trange, snøkvite Seljestadjuvet, og jeg fulgte 100 meter bak og litt lavere. Kløfta ble trangere og trangere, det var helt dødt, og til slutt måtte jeg innse at her kom jeg ikke over. Det ble en perfekt landing i 1100meter på snøen ved gamleveien, over andre tunnellen. 100 meter høyere, og jeg hadde vært over kanten. Men det var grunn til å juble likevel.  En sjekk på GPS-en viste 56,7km fra Heng, så jeg hadde perset og forbedret min egen fylkesrekord fra 1. August året før med nøyaktig en kilometer.

Fylkesrekorden

Men Ivar var fremdeles i lufta! Han fulgte fjellkanten på østsiden av skaret i kveldssola, og det så ut til at han hadde akkurat de ekstra 100 høydemeterene som skulle til for å passere Seljestadjuvet. Et jubelrop på radioen signaliserte at han var over! Jeg gratulerte ham og ønsket god tur videre til Røldal som var deklarasjonen, for nå var det bare formaliteter igjen, tenkte vi begge. Men nedover Håradalen i lav høyde og medvind over snøflekkene dukket det opp en ny, liten kant. På venstre side var fjellveggen, og til høyre var linja som kom nærmere og nærmere inn mot fjellveggen. Ikke hadde han nok høyde til å fly over høyspenten som sperret mot dalen, og ikke kunne han fly under. Det blei ei medvindslanding på snøen med lange bremsespor over Fjellstøl, det store, gamle huset i Håradalen. Men status ble likevel bra; 59,7 km gav ham ny fylkes- og vestlandsrekord. Og selvfølgelig personlig rekord med en av de lengste pg-turer i Norge i år. Stor gratulasjon til Ivar! En velfortjent rekord etter tøff flyving uten vario, og i tet store deler av veien. Og hjertelig takk til Olav som fulgte oss med følgebil fra Odda og kjørte oss hjem etterpå.